Nå er det ikke lenge til det er to år siden jeg var på reisefot til mitt livsopplevelse. Jeg vil ikke si at jeg var en erfaren reiser og heller ikke at jeg var fri fra fordommer, for det var jeg ikke. Jeg var mer eller midre redd for hva som ventet, men likevell svært så reiselysten. Jeg ville oppleve og erfare noe som kom til å være med meg resten av livet. Likevell vil jeg si at jeg ikke ventet at oppholdet ville ha så sterk innflytelse på meg. Jeg fikk venner både fra Norge og Indonesia, og alle ble jeg oppriktig glad i. Jeg fikk venner for livet.
Før jeg dro ble jeg bare mer og mer nervøs for å dra. Jeg skulle bare dra fra alle kjente og kjære her hjemme, og det toppet seg med at jeg skulle dra alene. Men det valget hadde jeg tatt, og jeg måtte bare innse at slik var det. Nå var jeg tvunget til å bli kjent med andre, uten å ha noen med meg som "sikkerhet".
Allerede på flyet kom jeg i prat med andre, og ble dermed veldig fort komfertabel med at valget var riktig. Jeg fikk venner ganske fort, og de vennene var de jeg var sammen med resten av oppholdet. Jeg følte meg rett og slett heldig.
Jeg studerte kulturpsykologi i Bali. Et studie som gjorde at jeg fikk oppleve kulturen på nært hold. I tillegg oppsøkte vi endel kulturelle sermonier selv. Noe som jeg ikke angrer et sekund på. Vi fikk oppleve hvor mye kulturen betyr for dem og hvor mye de gir av seg selv til sin tro på gudene. Det var noe helt spesielt. Jeg er ikke særlig kristen, men jeg må si at det å se noen i så sterk tro fikk meg til å få lyst til å tro på noe selv. Tro på noe så sterkt at jeg gir alt. En drøm eller to.
Opplevelsene mine i Bali var alt fra sermonier, ri på elefanter, ta meg en øl eller to, få servert hjemmelaget middag av en balinesisk venninne til å sitte på fine restauranter å spise god mat. Den beste matopplevelsen var uten tvil hos min balinesiske venninne Rini, grillet fisk med ris og sursøtsaus. Opplevelsene jeg hadde var virkelig helt fantastiske fra start til slutt. Jeg var også så heldig at jeg fikk være med til slummen i Jakarta og Surabaya. For en kontrast sier jeg bare. Jeg tror virkelig vi alle kunne ha lært noe av dem. For det var så fantastisk å se hvor kreativ man kan være med det man har. De setter pris på det de har.
Da vi var i Jakarta møtte vi noen fantastiske mennesker. En gruppe mennesker som jobber hardt for at barna i slummen skal få gå på skole. Lære å lese og skrive. Noe som er en selvfølge i et land som Norge. Jeg og Madeleine var representanter fra skolen vår og reiste sammen med Jonas, som jobbet på Gateway College i Bali, og Susie, som jobber for Indoreiser. Vi fikk omvising av slumområdet og vi fikk se hvordan de levde. Ungdommene satt sammen og spilte spill og barna lekte seg. Vi ble enige med en organisasjon om å starte et prosjekt sammen, for å samle inn midler for å hjelpe dem med å få et bedre tilbud til barna.
I Surabaya var jeg og Madeleine der sammen med Susie, fra Indoreiser. Der vi kom i prat med en dame som fortalte om hvordan det var å bo i slumområdene. Politikerne hadde blant annet satt et krav om at fremsidene på "boligene" deres måtte gjøres om. De måtte pusse opp slik at andre ikke kunne se at det var et slumområdet de bodde i, og dette var arbeid de måtte gjøre selv. Det er rart hvordan politikere ønsker å skjule sine "feil". De "legger bort" problemene slik at turister og andre besøkende ikke skal se hvordan levekårene egentlig er for noen. Og hvorfor skal de legge "tabu" over noe som man vet er der og er et kjent "problem"?
Det er helt sykt at det er snart to år siden vi bodde i Bali. Vi bodde på et hotell som lå rett ved skolen, Sari Segara, i Jimbaran. Vi var derfor ofte og trente, svømte, spilte både fotball og volleyball. Det var lett å være aktiv og sosial, for det var alltid noe å gjøre. I helgene gikk turen som oftes til Kuta og uteplassene Allycats, Tubes og Skygarden. Hotellet var så som så, men det gjorde ikke noe når man hadde instillingen for at dette var standarden. Man måtte venne seg til store insekter og edderkopper, noe som ble stadig til underholdning for meg. Jeg bodde tross alt med to som ikke var så særlig glad i insekter eller edderkopper. Det kom stadig vekk noen hyl og et rop om hjelp. Ha-ha.
En anbefaling fra meg til deg er å gå på en av sermoniene der. Jeg ble stadig fasinert over hvordan de taklet situasjonene de kom opp i. Var det likbrenning, skulle de smile og være glad. Var det situasjoner som vi i Norge ville blitt forbannet eller lei oss, vil de i Bali se på deg som utilregnelig. Og i Norge skal det ganske mye til før noen blir sett på som utilregnelig. Så oppsøk det du normalt ikke ville oppsøkt. Balineserne vil ta dere med åpne armer, for de fleste synest det er spennende med venner fra utlandet.
Venninnen vår, Rini, ble vi (Stine og meg) kjent med etter vi hadde stelt neglene våre og hun ville be oss på middag. Vi fikk blant annet være med på et bryllup som "presanger" (har man hvite venner blir man sett på som rik), hjemmelaget middag, vi fikk smake frukter vi aldri ville ha smakt på selv og fikk fine presanger. På slutten av oppholdet tok vi hun med på en resturang og spanderte middag på henne. Vi pratet, lo og hadde en kjempe fin kveld. Har desverre ikke kontakt med henne nå, for jeg tror hun har mistet e-post adressen vår, men jeg kommer aldri til å glemme henne.
Når det begynte å nærme seg høstferie, var jeg lei meg over at ingen kom på besøk. Men heldigvis fikk jeg besøk av mine kjære tvillingbror. Noe som ble en het afære for han. Ha-ha, stakkaren kom fra kalde Norge til Indonesia som var på det varmeste. Vi reiste litt irundt å besøkte forskjellige steder. Vi ridde på elefanter, kjørte firhjuling i jungelen og hadde det moro sammen med de andre. Det var rett og slett helt konge å få besøk. Tusen takk, bror, for at du kom på besøk.
Oppsummeringen er at jeg anbefaler deg til å ta sjangsen. Studer i utlandet! Dra og opplev kulturen og folket i landet du ønsker å dra til. Bli kjent med dem som bor der. Se deg om i områdene, og kanskje helst i andre områder enn der turistene er. Oppholdet vil koste, men det koster en livserfaring å ikke reise.
Dette er selvfølgelig et kapittel i mitt liv som nå omtales som "badestudier". Og det er kanskje du enig i? For ja, vi bada og kosa oss masse. Men vi lærte så utrolig mye. Vi hadde gode forelesere og vi ble kjent med en helt annen kultur. Vi fikk rett og slett øynene opp fra noe annet enn oss selv. Samtidig så dro vi på fest i ny og ne, noe som vi også gjør her hjemme i Norge. Dette er noe hver enkelt kan bestemme selv. Det var som foreleseren min beskrev det i en artikkel, "badestudier" vs "klamydiastudier" på blindern.
Takk for meg.
